Dramaet på Tinnsjøen i 1944 – tre menn om fedrenes roller
Den ene hadde en far som planla tungtvannsaksjonen og ga ordren om senking av ferja. Den andre hadde en far som var med og gjennomførte sabotasjen. Den tredje hadde en far som var passasjer om bord da sprengladningen gikk av på Tinnsjøen søndag 20. februar 1944.
Denne uken, på dagen 75 år etter senkingen av jernbaneferja D/F «Hydro», sto Leif Tronstad jr, Stein Lier-Hansen og Torkjell Berulfsen på samme scene på Bok & Blueshuset på Notodden og delte sin betraktninger om fedrenes bedrifter med en fullsatt sal med tilhørere. Jeg var en av dem som var der og hørte på. Arrangementet var i regi av Norsk industriarbeidermuseum og verdensarvsenteret. Noen dager i forveien hadde jeg kjørt langs Tinnsjøen og stoppet ved Perskås der de overlevende ble tatt i land den gangen. Omtrent midtfjords, på 430 meters dyp, vet vi at jernbaneferja ligger den dag i dag som et skjult minnesmerke og krigsgrav. Lokale redningsmenn bidro til at omfanget av tragedien ikke ble større. Ferja gikk ned utenfor Rudsgrend. Grenda hørte inn under Hovin den gang i 1944, nå er den en del av Notodden kommune.
Interessen for denne siste av tungtvannsaksjonene, en aksjon som krevde 18 menneskeliv, er fortsatt stor, selv om vi i dag ikke lenger har tidsvitner som kan fortelle om dramaet. På scenen på Notodden var det lokalhistoriker Tor Nicolaysen som fikk oppgaven med å fortelle historien og plassere den i sin rette kontekst som den siste i rekken av tungtvannsaksjoner i Telemark. Nicolaysen kjente tungtvannssabotørene og holdt kontakten med dem mens de ennå levde. Han er dessuten en formidler av rang og kan som få andre gi en levende fremstilling begivenhetene. I sitt foredrag understreket han at dette var en dag for å minnes alle de som uskyldig ble ofre i aksjonen, men også de som ga alt for å forsvare Norge og norske og alliertes interesser. Det gjorde de ved å ta på seg den tunge oppgaven med å stanse transporten med tungtvann, selv om de visste at sivile liv ville gå tapt.
Ordren fra London, der professor og major Leif Tronstad var strategen bak også denne aksjonen, var klar: Transporten av tungtvann med jernbaneferja måtte stanses. Beskjeden var at dette var av avgjørende betydning for krigføringen. I etterkant vet vi at Nazi-Tyskland ikke var nær ved å lage en atombombe, noe som også ble nevnt i foredraget på Notodden. Gjennom det amerikanskledete Manhattan-prosjektet hadde de allierte et stort forsprang på utvikling av denne teknologien, men aksjonene hindret tyskerne i få de mengder med tungtvann de trengte til sine forsøk på å få i gang en «uranmaskin», en reaktor. Etterretningen de allierte hadde i 1944 om de tyske forsøkene var ikke alarmerende, men heller ikke entydige. Det som ble utslagsgivende var valgene som ble tatt på øverste hold i London og Washington: Like mye som man satte alt inn på å vinne kappløpet om atombomben, ble alt satt inn på å hindre tyskerne i utvikle noe i nærheten av et tilsvarende våpen. Tungtvannet fra Norsk Hydros fabrikker på Rjukan i det okkuperte Norge ble en brikke i det store krigsspillet. Ironisk nok var strategen bak tungtvannsaksjonene også mannen som hadde bygget anlegget opp. Det var ingeniør Jomar Brun fra Trondheim og professor Leif Tronstad fra Bærum som før krigen sørget for at Hydro fikk verdens første industrianlegg for fremstilling av tungtvann. For ferjesenkingens del var prisen av aksjonen at 14 sivile nordmenn og fire tyske soldater mistet livet. Den yngste av de omkomne var fire år gamle Unni-Lise Andersson fra Notodden. Hun omkom sammen med sin mor og far. I den norsk-britiske militære ledelsen satt Leif Tronstad og mottok telegram om senkingen fra agent Einar Skinnarland 22. februar. Der fikk han også beskjed om antall drepte. I sin dagbok noterte Tronstad at «storparten av den verdifulde last gikk tilbunds på Tinnsjøen» og at operative tiltak mot «dette skjebnesvangre produkt» dermed var avsluttet. «Et stolt kapittel» i vår krigshistorie er avsluttet, noterte han. Samtidig hadde han sendt en anmodning om at det britiske krigskabinettet og statsminister Winston Churchill skulle bli gjort kjent med «hva vore folk hjemme har utrettet i denne forbindelse og hvilke ofre den norske civil-befolkningen har påtatt sig».
Leif Tronstads jr. var bare en liten gutt da faren tok farvel med familien under krigen og dro til London. Det ble aldri noe av gjensynet de begge hadde gledet seg til. Major Leif Tronstad ble drept på Syrbekkstøylen i Rauland like før frigjøringen. Han ble 41 år gammel. Han hadde da i skjul kommet tilbake til Norge for å lede forberedelsene til freden gjennom operasjon Sunshine. Tronstad og hans folk skulle hindre tyske ødeleggelser av verdifulle industri- og kraftanlegg. Et stort apparat var i sving og av frykt for å bli avslørt, hadde de bortført og var i gang med avhør av lensmannen i Rauland. Det var en dristig aksjon, og den endte fatalt 11. mars da lensmannens bror overrasket dem. Leif Tronstad ble drept sammen med en annen motstandsmann, Gunnar Syverstad. For Leif Tronstad jr. ble farens brev og dagbøker fra krigsårene en viktig kilde til å bli kjent med ham. Dagbøkene finnes i dag i Riksarkivet, og historiker Olav Njølstad har brukt dem til å skrive sin grundige biografi om Leif Tronstad, «Professor Tronstads krig».
Den andre mannen som fortalte sin fars historie på Notodden onsdag var Stein Lier-Hansen, kjent som organisasjonsmann og i dag leder av arbeidsgiverorganisasjonen Norsk Industri. Han er sønn av Knut Lier-Hansen (1916-2008), som ble tatt ut på laget da Linge-karene og SOE-agentene Knut Haukelid og Einar Skinnarland (den første aksjonsleder, den andre telegrafist og bindeledd til London) skulle gjennomføre ferjesenkingen. Knut Lier-Hansen var fra Rjukan og ble også boende der etter krigen. Jeg møtte ham ved flere anledninger da jeg jobbet i Rjukan Arbeiderblad, og jeg intervjuet ham blant annet om hans innsats i aprildagene i 1940. Knut Lier-Hansen var en av dem som kjempet gjennom hele krigen, først under den tyske invasjonen og deretter som motstandsmann i Milorgs rekker. Han hadde kamptrening, våpenferdigheter og et kontaktnett som gjorde ham til et naturlig valg da Knut Haukelid trengte folk. En annen Milorg-mann, Rolf Sørlie, var allerede med. Knut Lier-Hansen skaffet bilen og sjåføren de trengte til oppdraget på ferjeleiet på Mæl og kom ifølge Haukelid virkelig til nytte da de ble oppdaget av ferjas vaktmann om bord. Knut Lier-Hansen gjorde gode miner til slett spill, sto med våpenet skjult under frakken og oppholdt vaktmannen med prat mens Knut Haukelid og Rolf Sørlie snek seg under dekk for å legge sprengladningen og den tidsinnstilte tennsatsen i baugen på båten. Sønnen, Stein Lier-Hansen, er født i 1955. Han sa at faren sjelden og aldri pratet om disse tingene da han var ung, men at innsatsen hans ble aktualisert og kom opp igjen under innspillingen av filmen «Heroes of Telemark» fra 1965. På scenen på Notodden kom Stein Lier-Hansen inn på hvordan ferjesenkingen er et sårt minne for familiene som ble rammet, minner han med sin oppvekst på Rjukan har kjent godt til, men farens bedrifter hadde ikke skapt noe ubehag for ham, fortalte han. Men han kunne fortelle om brev som hadde kommet til faren og som førte til at det lokale politiet ved noen anledninger valgte å ta noen enkle forholdsregler overfor familien. Faren selv skal ikke ha tatt disse truslene på alvor, og Stein Lier-Hansen understreket at dette ikke var noe traume for ham. Han kunne også fortelle at han selv har mottatt henvendelser fra familier som hevder at de ble varslet før ferjesenkingen med beskjed om at de ikke måtte ta ferja denne dagen. Dette er historier som ingen har kunnet bekrefte og som sabotørene selv har avvist. Hadde de varslet venner og kjente, har de påpekt, hadde de satt hele aksjonen på spill. Det finnes imidlertid ett kjent tilfelle der et familiemedlem av en av de involverte aktivt skal ha blitt hindret fra å dra. Det er Knut Haukelid selv som er kilde til denne opplysningen. Det gjaldt Gunnar Syverstads mor. Gunnar Syverstad var ferjesabotørenes kontaktmann på fabrikken og en svært viktig mann for at Einar Skinnarland og Knut Haukelid kunne formidle presis etterretning om tungtvannet til London. Under forberedelsene til aksjonen hadde Gunnar Syverstad spurt Haukelid om han kunne si fra til moren, som skulle reise med ferja den dagen den skulle sprenges. Beskjeden tilbake var at han ikke kunne si fra, men at han på en eller annen måte måtte sørge for at hun ikke dro. Hva Gunnar Syverstad gjorde, er ikke klart, men moren var ikke blant passasjerene.
Tredjemann på scenen på Notodden onsdag var Torkjell Berulfsen (født i januar 1943), som de fleste av oss kjenner som NRK-mann fra radio og TV. Faren hans var Bjarne Berulfsen, filolog og språkforsker. Han var 37 år gammel den gangen og var om bord som vanlig passasjer. Han var blant de 29 som overlevde forliset. Torkjell Berulfsen kunne fortelle at ferjedramaet ikke var noe faren snakket mye om, men han visste at faren hadde vært på fjelltur med vennen Olav Krogdahl og hans familie.
- Det var ren matauk, sa Berulfsen til tilhørerne om farens ærend og fortalte at han i sekken hadde to harer og en flaske Borger akevitt. Sekken forsvant, men Bjarne Berulfsen reddet seg i land. Det gjorde også Olav Krogdahl, hans kone Torbjørg og deres ett år gamle sønn Per. Han var den yngste av de som overlevde. Ekteparet Krogdahl hadde venner med hytte på Møsvann, og det var der de hadde vært denne helgen.
Det ble understreket fra scenen på Bok & Blueshuset at sabotørene ikke hadde mye til valg da ordren om ferjesenkingen forelå. Det er riktig. Vi vet at oppgaven med å stoppe den siste transporten av tungtvannet hadde høyeste prioritet fra alliert hold og at spørsmålet bare var hvordan den skulle løses - mest mulig effektivt og med minst mulige skadevirkninger for sivilbefolkningen. Leif Tronstad jr. understreket - og har rett når han sier - at man heller ikke i London tok lett på oppgaven. Både Tronstad selv og sabotørene som fikk oppgaven led valgets kvaler, og vi vet at det ble gjort grundige vurderinger av alternative aksjonsformer. Vi vet også at Tronstad selv iherdig hadde argumentert mot bombetokt, selv om dette argumentet ikke ble hørt da amerikanerne angrep tungtvannsanlegget og fabrikkene på Rjukan fra lufta i november 1943. Leif Tronstad jr. var inne på noen av disse spørsmålene da han fikk ordet på Notodden:
- Hvorfor ble noen sabotasjeaksjoner igangsatt og andre ikke? Hvilke alternativer ble vurdert og av hvem? Hva mente de allierte og hvem bestemte hvor, når og hvorledes aksjonene skulle finne sted? Tror man for eksempel at soldatene i felten kunne operere selvstendig uten å være under kommando? Selvfølgelig ikke. Hva ville konsekvensene med alternative aksjonsformer være? Hvilken aksjonsform ville ødelegge minst mulig infrastruktur med tanke på gjenreisingen senere når marerittet var over? Det var et meget viktig vurderingsparameter. For eksempel: Ville bombing kunne risikere flere sivile ofre og store ødeleggelser på infrastruktur, mens saobotasjer ville begrense slike ødeleggelser, men ville på den andre siden øke faren for represalier og gisseltakinger. Dette var avveininger man hele tiden måtte gjøre, understreket Tronstad jr.
Les også avisa Telens omtale av arrangementet
Et poeng som ikke ble nevnt på Notodden onsdag, men som er verdt å merke seg, er dette: Bare tre dager før de gikk til aksjon mot ferjetransporten, gikk sersjant Knut Haukelid og hans gjeng til det skritt å stille spørsmålstegn ved ordren de hadde fått fra London. I et telegram viste de til informasjon om nye metoder for fremstilling av tungtvann og uttrykte i klartekst tvil om nytten av aksjonen. Men beskjeden tilbake var krystallklar: «Saken er overveiet og det er funnet meget viktig at imi ødelegges». Imi var kodeord for tungtvann. Dermed gikk de til aksjon og løste oppgaven de var gitt.
Trond Lepperød, Oslo 22. februar 2019
 |
| Stein Lier-Hansen, Leif Tronstad jr. og Torkjell Berulfsen på Bok & Blueshuset på Notodden. (Foto: Trond Lepperød) |
Har du kommentarer eller spørsmål til dette blogginnlegget, send en e-post.
Leif Tronstads jr. var bare en liten gutt da faren tok farvel med familien under krigen og dro til London. Det ble aldri noe av gjensynet de begge hadde gledet seg til. Major Leif Tronstad ble drept på Syrbekkstøylen i Rauland like før frigjøringen. Han ble 41 år gammel. Han hadde da i skjul kommet tilbake til Norge for å lede forberedelsene til freden gjennom operasjon Sunshine. Tronstad og hans folk skulle hindre tyske ødeleggelser av verdifulle industri- og kraftanlegg. Et stort apparat var i sving og av frykt for å bli avslørt, hadde de bortført og var i gang med avhør av lensmannen i Rauland. Det var en dristig aksjon, og den endte fatalt 11. mars da lensmannens bror overrasket dem. Leif Tronstad ble drept sammen med en annen motstandsmann, Gunnar Syverstad. For Leif Tronstad jr. ble farens brev og dagbøker fra krigsårene en viktig kilde til å bli kjent med ham. Dagbøkene finnes i dag i Riksarkivet, og historiker Olav Njølstad har brukt dem til å skrive sin grundige biografi om Leif Tronstad, «Professor Tronstads krig».
Den andre mannen som fortalte sin fars historie på Notodden onsdag var Stein Lier-Hansen, kjent som organisasjonsmann og i dag leder av arbeidsgiverorganisasjonen Norsk Industri. Han er sønn av Knut Lier-Hansen (1916-2008), som ble tatt ut på laget da Linge-karene og SOE-agentene Knut Haukelid og Einar Skinnarland (den første aksjonsleder, den andre telegrafist og bindeledd til London) skulle gjennomføre ferjesenkingen. Knut Lier-Hansen var fra Rjukan og ble også boende der etter krigen. Jeg møtte ham ved flere anledninger da jeg jobbet i Rjukan Arbeiderblad, og jeg intervjuet ham blant annet om hans innsats i aprildagene i 1940. Knut Lier-Hansen var en av dem som kjempet gjennom hele krigen, først under den tyske invasjonen og deretter som motstandsmann i Milorgs rekker. Han hadde kamptrening, våpenferdigheter og et kontaktnett som gjorde ham til et naturlig valg da Knut Haukelid trengte folk. En annen Milorg-mann, Rolf Sørlie, var allerede med. Knut Lier-Hansen skaffet bilen og sjåføren de trengte til oppdraget på ferjeleiet på Mæl og kom ifølge Haukelid virkelig til nytte da de ble oppdaget av ferjas vaktmann om bord. Knut Lier-Hansen gjorde gode miner til slett spill, sto med våpenet skjult under frakken og oppholdt vaktmannen med prat mens Knut Haukelid og Rolf Sørlie snek seg under dekk for å legge sprengladningen og den tidsinnstilte tennsatsen i baugen på båten. Sønnen, Stein Lier-Hansen, er født i 1955. Han sa at faren sjelden og aldri pratet om disse tingene da han var ung, men at innsatsen hans ble aktualisert og kom opp igjen under innspillingen av filmen «Heroes of Telemark» fra 1965. På scenen på Notodden kom Stein Lier-Hansen inn på hvordan ferjesenkingen er et sårt minne for familiene som ble rammet, minner han med sin oppvekst på Rjukan har kjent godt til, men farens bedrifter hadde ikke skapt noe ubehag for ham, fortalte han. Men han kunne fortelle om brev som hadde kommet til faren og som førte til at det lokale politiet ved noen anledninger valgte å ta noen enkle forholdsregler overfor familien. Faren selv skal ikke ha tatt disse truslene på alvor, og Stein Lier-Hansen understreket at dette ikke var noe traume for ham. Han kunne også fortelle at han selv har mottatt henvendelser fra familier som hevder at de ble varslet før ferjesenkingen med beskjed om at de ikke måtte ta ferja denne dagen. Dette er historier som ingen har kunnet bekrefte og som sabotørene selv har avvist. Hadde de varslet venner og kjente, har de påpekt, hadde de satt hele aksjonen på spill. Det finnes imidlertid ett kjent tilfelle der et familiemedlem av en av de involverte aktivt skal ha blitt hindret fra å dra. Det er Knut Haukelid selv som er kilde til denne opplysningen. Det gjaldt Gunnar Syverstads mor. Gunnar Syverstad var ferjesabotørenes kontaktmann på fabrikken og en svært viktig mann for at Einar Skinnarland og Knut Haukelid kunne formidle presis etterretning om tungtvannet til London. Under forberedelsene til aksjonen hadde Gunnar Syverstad spurt Haukelid om han kunne si fra til moren, som skulle reise med ferja den dagen den skulle sprenges. Beskjeden tilbake var at han ikke kunne si fra, men at han på en eller annen måte måtte sørge for at hun ikke dro. Hva Gunnar Syverstad gjorde, er ikke klart, men moren var ikke blant passasjerene.
 |
| Her utenfor Perskås ved Rudsgrend gikk Rjukanbanens ferje D/F «Hydro» ned i februar 1944. (Foto: Trond Lepperød) |
Tredjemann på scenen på Notodden onsdag var Torkjell Berulfsen (født i januar 1943), som de fleste av oss kjenner som NRK-mann fra radio og TV. Faren hans var Bjarne Berulfsen, filolog og språkforsker. Han var 37 år gammel den gangen og var om bord som vanlig passasjer. Han var blant de 29 som overlevde forliset. Torkjell Berulfsen kunne fortelle at ferjedramaet ikke var noe faren snakket mye om, men han visste at faren hadde vært på fjelltur med vennen Olav Krogdahl og hans familie.
- Det var ren matauk, sa Berulfsen til tilhørerne om farens ærend og fortalte at han i sekken hadde to harer og en flaske Borger akevitt. Sekken forsvant, men Bjarne Berulfsen reddet seg i land. Det gjorde også Olav Krogdahl, hans kone Torbjørg og deres ett år gamle sønn Per. Han var den yngste av de som overlevde. Ekteparet Krogdahl hadde venner med hytte på Møsvann, og det var der de hadde vært denne helgen.
Det ble understreket fra scenen på Bok & Blueshuset at sabotørene ikke hadde mye til valg da ordren om ferjesenkingen forelå. Det er riktig. Vi vet at oppgaven med å stoppe den siste transporten av tungtvannet hadde høyeste prioritet fra alliert hold og at spørsmålet bare var hvordan den skulle løses - mest mulig effektivt og med minst mulige skadevirkninger for sivilbefolkningen. Leif Tronstad jr. understreket - og har rett når han sier - at man heller ikke i London tok lett på oppgaven. Både Tronstad selv og sabotørene som fikk oppgaven led valgets kvaler, og vi vet at det ble gjort grundige vurderinger av alternative aksjonsformer. Vi vet også at Tronstad selv iherdig hadde argumentert mot bombetokt, selv om dette argumentet ikke ble hørt da amerikanerne angrep tungtvannsanlegget og fabrikkene på Rjukan fra lufta i november 1943. Leif Tronstad jr. var inne på noen av disse spørsmålene da han fikk ordet på Notodden:
- Hvorfor ble noen sabotasjeaksjoner igangsatt og andre ikke? Hvilke alternativer ble vurdert og av hvem? Hva mente de allierte og hvem bestemte hvor, når og hvorledes aksjonene skulle finne sted? Tror man for eksempel at soldatene i felten kunne operere selvstendig uten å være under kommando? Selvfølgelig ikke. Hva ville konsekvensene med alternative aksjonsformer være? Hvilken aksjonsform ville ødelegge minst mulig infrastruktur med tanke på gjenreisingen senere når marerittet var over? Det var et meget viktig vurderingsparameter. For eksempel: Ville bombing kunne risikere flere sivile ofre og store ødeleggelser på infrastruktur, mens saobotasjer ville begrense slike ødeleggelser, men ville på den andre siden øke faren for represalier og gisseltakinger. Dette var avveininger man hele tiden måtte gjøre, understreket Tronstad jr.
Les også avisa Telens omtale av arrangementet
Et poeng som ikke ble nevnt på Notodden onsdag, men som er verdt å merke seg, er dette: Bare tre dager før de gikk til aksjon mot ferjetransporten, gikk sersjant Knut Haukelid og hans gjeng til det skritt å stille spørsmålstegn ved ordren de hadde fått fra London. I et telegram viste de til informasjon om nye metoder for fremstilling av tungtvann og uttrykte i klartekst tvil om nytten av aksjonen. Men beskjeden tilbake var krystallklar: «Saken er overveiet og det er funnet meget viktig at imi ødelegges». Imi var kodeord for tungtvann. Dermed gikk de til aksjon og løste oppgaven de var gitt.
Trond Lepperød, Oslo 22. februar 2019
Du kan lese mer om dramaet på Tinnsjøen i 1944 og de omkomne og overlevende i ferjesenkingen i boka «Reisen med Rjukanbanen - gjennom krig og fred» (Maana forlag, 2018). Der forteller vi også om tungtvannsaksjonene, bakgrunnen for dem og hvordan de ble gjennomført.
Kommentarer