Funkis som fenger - i Oslo og på Rjukan







Prøvde meg som turist i egen by søndag med byvandring i regi av bymuseet og med arkitekturhistoriker Lars Roede som los. Jeg antok at temaet - funkis i Oslo - var for spesielt interesserte, som meg, men jammen var det et par hundre som halset lydhøre etter guiden, og arrangøren fortalte at bedre besøk har de aldri hatt. Så funkis fenger - 86 år etter gjennombruddet.

Kronjuvelen i samlingen, Skansen på kontraskjæret, ble jo revet i 1970, men mange i følget mitt husket den. Og om arkitekt Lars Backer snur seg i graven, kan han trøste seg med at hans "amputerte klassiker" - Horngården på Egertorget står igjen - bygget som var ment å bli Norges første høyhus på 12 etasjer, men ble avspist med åtte. Tvillingårdene Storgata 10a og 12 "oppdaget" jeg først i dag, de stikker nesa fram der Skippergata munner ut i Storgata og Nygata med Folketeaterbygningen midt i mot. Arkitekt er Ole Sverre, mannen som også tegnet Steen & Strøm.

Byvandringen endte foran Ove Bangs siste store arbeid før han døde, Sentrum Scene, bygget som ble reist for Oslo Arbeidersamfund i 1940. Bang fikk sitt store gjennombrudd i 1930 da han flyttet virksomheten til Oslo etter sju år som Hydros arkitekt på Rjukan, og her kommer jeg omsider til grunnen til at dette innlegget havner her på Rjukan-bloggen: Denne uka er det folkemøte om Verdensarven og UNESCO-søknad på Rjukan. Arkitektur står sentralt. En rekke av Norges fremste arkitekter hadde industristedet Rjukan som "lekegrind" i det som var en stilmessig brytningstid i Norge, og få steder er denne arkitekturhistorien samlet mer på et brett enn i Vestfjorddalen.

Bang, for eksempel. Han begynte å kjede seg litt på Rjukan, dro på studietur til Holland med Oslo Arkitektforening i 1927 eller 1928 og kom hjem som omvendt modernist. Sitt første bygg i den nye stilen gjorde han på Rjukan, det var en bolig i Villaveien 10, og ikke lenge etter tegnet han stasjonsbygningene for Krossobanen. Så gikk turen til hovedstaden, og resten er arkitekturhistorie.

I dag trekkes nevnte Skansen som lå ved festningen i Oslo fram som funksjonalismens inntog i Norge. Den ble altså oppført i 1927 og er beskrevet som et bygg som "varslet hva som skulle komme".


For Rjukans del kan vi trekke fram et gedigent industribygg som ble jevnet med jorda i samme tiår som Skansen. Vannstoffen/hydrogenfabrikken - høyblokka som ble reist på kanten av stupet foran Vemork kraftstasjon - brøt virkelig med alle gamle stilretninger. Det var omleggingen fra lysbuemetoden til ammoniakkmetoden som utløste en ny anleggstid på Rjukan og et nytt fabrikksentrum for Hydro på Herøya. Oppdragsgiverne var ikke fremmede for å tenke nytt også når det gjaldt stil og form. Thorvald Astrup het arkitekten som med Vannstoffen kastet seg på den nye bølgen. Det åtte etasjer høye bygget i stål og betong ble påbegynt i oktober 1928, og i mars 1929 var produksjonen i gang. Natt og dag summet og lyste det fra Vannstoffen.

Les også: Thorvald Astrups glemte tegninger av hydrogenfabrikken

Hva sier ekspertene? Hører Vannstoffen på Vemork med blant de norske funkisperlene - borte som Skansen, men likevel verdt å minnes?

Trond Lepperød
Oslo - 21. april Se også: Folkemøte om verdensarv og UNESCO-søknad

Kommentarer

Populære innlegg

UNESCOs sekretariat innstiller på verdensarv for Rjukan og Notodden

Sol og blide fjes på jubileumscruise

Alt om verdensarvsøknaden