Bombene over Telemark - kampen om lettmetall og tungtvann

Et tilbakeblikk på den allierte bombingen av Herøya for 70 år siden

Av Trond Lepperød

Hvor man enn vendte øyet, møtte man nedstyrtede, veltede eller falleferdige bygninger. Gassene veltet ut over alt så man måtte bruke gassmasker for overhodet å kunne ta seg frem. Alt som het forbindelse med utenverdenen, strøm- og vanntilførsel, telefonforbindelse o.l. var gjort ubrukbart, alle slukningsredskaper, motorsprøyter. ol. var blokkert av nedstyrtede bygninger.


Slik beskrev direktør for Hydros anlegg på Herøya, Tormod Gjestland, synet som møtte ham etter det allierte bombeangrepet 24. juli 1943. Lettmetallanlegget som var under bygging var målet, men også kunstgjødselfabrikken ble hardt rammet. I alt 55 personer mistet livet, ifølge de offisielle kildene, men senere har det vært snakk om 57 omkomne.

Krigsviktig produksjon

Som et industrifylke med krigsviktig produksjon under tysk kontroll, måtte Telemark betale prisen i form av allierte bomberaid og sabotasjeaksjoner under okkupasjonen. Mest kjent er kampen om tungtvannet som resulterte i fire ulike aksjoner fra alliert side, den mest kjente ble gjennomført av norske sabotører mot høyblokka - hydrogenfabrikken - som også huset tungtvannsproduksjonen på pynten foran Vemork kraftstasjon. Den fant sted natt til 28. februar 1943 og foregikk uten tap av menneskeliv.

70-årsminnet for denne aksjonen, Gunnerside, ble markert av Forsvaret på Vemork i februar i år med den siste gjenlevende av sabotørene, Joachim Rønneberg, til stede.

Kampen om tungtvannet ble senere fulgt opp med et massivt bomberaid over Vemork og Rjukan 16. november 1943, der 21 mennesker ble drept.

Kampen om luftherredømmet

Å hindre tyskerne fra å få store mengder tungtvann var avgjørende på grunn av frykten for et tysk kjernefysisk våpen, men på Herøya hadde det tyske luftforsvaret finansiert en annen satsing som kunne få betydning for krigens gang. I samarbeid med det tyske selskapet I.G. Farben skulle Norsk Hydro bygge en fabrikk for produksjon av lettmetall, aluminium og magnesium. Kampen om luftherredømmet over Europa var på ingen måte avgjort, og Herøya representerte en direkte trussel for de allierte. Arbeidet med fabrikken var godt i gang da en flåte av 180 amerikanske bombefly (179 B-17 og en YB-40) satte inn støtet over Herøya 24. juli 1943. 167 av flyene traff målet, ifølge amerikanske kilder.

Les mer om trusselen Nordag og Nordisk Lettmetall representerte her

180 bombefly

Mellom klokka 13.20 og 14.15 kom bombeflyene fra US Eighth Air Force og slapp sin last med 1500 bomber - 200-300 tonn i alt - over området. Herøya var et av tre norske mål denne dagen. De andre var Trondheim og Bergen havn. Lettmetallanlegget ble påført omfattende skader, men også kunstgjødselfabrikken - Eidanger Salpeterfabrikker - ble hardt rammet.  Tross luftvernet rundt fabrikken var det bare bombeflyet "Georgia Rebel" som ikke kunne returnere til basen i Ridgewell i England. Det måtte nødlande i Sverige. Flyet hadde fått ødelagt en motor av luftskytset.


Skrinla lettmetall

Militært var aksjonen vellykket. Bomberaidet satte en effektiv stopper for tyskernes planer for lettmetallproduksjon på norsk jord med kraft fra norske vassdrag, i dette tilfellet Mår-anlegget. Men industriøya i Frierfjorden og bebyggelsen i nærheten, ble påført store ødeleggelser, og mange sivile liv gikk altså tapt. I bydelen Klevstrand skled cirka 40 mål leirgrunn ut og tok med seg mange hus som en følge av rystelsene fra bombingen, skriver Øystein Sneltvedt på Facebook-sida Porsgrunn før i tida.

- Som en flokk av grågjess

Sven Lilledal Andersen var 17 år gammel denne sommerdagen i 1943 og var øyenvitne til det som skjedde.

- Jeg hørte det begynte å smelle skikkelig. Og jeg løp da opp på toppen av fjellskrenten, for å se på alt sammen. Da var det allerede begynt å ryke fra Herøya, uttalte han i et intervju med NRK Østafjells 70 år etter.
.
Han befant seg fem eller seks kilometer unna Herøya i luftlinje, men hadde god utsikt. Han så de mange flymaskinene fra U.S. Air Force komme inn over øya.

- De kom akkurat som en flokk av grågjess, helt stille og rolig fløy de. Men med en gang de kom over Herøya slapp de bombene. Masse røyk veltet ut. Jeg så de kom over Herøya i hvert fall to ganger før de forsvant vestover igjen.

Faren til Sven jobbet på Herøya, men hadde heldigvis nattskift den uka, så han lå hjemme og sov under hele bombeangrepet.

Karl Grønlie, født i 1929 og 14 år den gangen, var en annen som opplevde angrepet.

- Jeg var ved gamle Grønli kolonial da angrepet startet. Det var vel tre raid og vi så røykdottene fra tyskernes luftvernkanoner mellom de store militærflyene, fortalte han til TA og journalist Dan Hagen, 70 år etter dramaet. I tiden etter angrepet fant han og andre unge ødelagte bombedeler og splinter på Herøya og områdene omkring.

Ba til Gud

Magnus Kallhovd, født i 1924 og lønningsassistent på Hydro den gangen, satt i bomberommet mens bombene regnet over Herøya. Da han kom ut fant han sykkelen uskadd og syklet hjem, flere steder måtte han trekke sykkelen opp og ned av bombekratre, skriver TA.

- Da jeg omsider kom hjem i Porsgrunn, var jeg litt overrasket over at mamma ikke var mer begeistret. Svaret fikk jeg senere: Da bombingen var på sitt verste, satt hun og ba til Gud om at Magnus måtte komme hjem igjen, fortalte han til avisa.

Det finnes også nedtegnede beretninger om hvordan lokalbefolkningen opplevde bombeangrepet. En av dem skrev Fredrik S. Hammer ned dagen etter. Han skriver blant annet dette:

Så spiller luftskydset opp, da hører jeg også duren av fly, jeg går bort til vinduet i lillerommet, da ser jeg en 12 a 13 fly kommer seilende så høyt oppe at kanonerne ikke kunne nå dem, plutselig falder de første bomber midt ned i fabrikkomplekset, et forferdelig brak, flammende slog høit over den høyeste pipen, og Gunneklevfjorden blev som den var pisket, av stein grus. o.l.


Ville heller sabotere

Den norske militære og politiske ledelsen styrte som kjent fra London og snakket jevnlig med sine allierte. Det var ingen uenighet mellom norske og britiske myndigheter om at man skulle hindre lettmetallproduksjonen på Herøya å komme i gang. Spørsmålet var hvordan. Historikeren Olav Njølstad kaster i sin bok "Tronstads krig" (Aschehoug, 2012) lys over noe av det som skjedde i kulissene før og etter Herøya-bombingen og Rjukan-bombingen fire måneder senere. Fra norsk side var man sterkt imot å bombe lettmetallfabrikken før den sto ferdig. Leif Tronstad, som var en sentral mann i forsvarsstaben i London og en nøkkelperson i planleggingen av aksjoner mot norske industrimål, tok til orde for å bruke sabotasje på Herøya, påpeker Njølstad i sin bok. Ett av alternativene han og en annen sentral stabsoffiser - Jan Herman Reimers - tok til orde for, var å ødelegge transformatoren på Knardalstrand. Den skaffet strøm med riktig spenning til elektrolysen av aluminium og magnesium og var derfor et vitalt ledd i anlegget. Det britiske Air Ministry lovet etter påtrykk fra Tronstad og Reimers å gjøre sitt ytterste for at sabotasje skulle komme på tale framfor bombing. Det innebar ikke at Herøya ble strøket som bombemål fra Air Ministrys Target List, men det fikk et kryss eller en kode som skulle fortelle RAF at SOE hadde andre planer når det gjaldt ødeleggelse.

Det skal også ha vært en slags stående avtale om at Forsvarets overkommando skulle tas med på råd før RAF angrep norske mål på listen, skriver Njølstad. Den samme avtalen skulle gjelde for amerikanske bombetokt. Likevel ble Herøya bombet, og det vakte sterke reaksjoner fra norsk side.

"Litt av en skandale"

"Det er litt av en skandale at norske myndigheter ikke har vært rådspurt", skrev Tronstad i sin dagbok.


Fra Air intelligence fikk han den forklaringen etter bomberaidet at den amerikanske bombeskvadronen nylig var blitt overført fra Nord-Afrika til England for å delta i den vedtatte storoffensiven mot tyske industrimål. Amerikanerne hadde fått listen over bombemål over Nord-Europa, Norge inkludert, fra RAF. Men at enkelte norske mål var satt på vent gikk åpenbart amerikanerne hus forbi, eller ble ignorert. Den aktuelle dagen hadde man et planlagt bombemål over Tyskland som ble avlyst i siste øyeblikk på grunn av dårlig sikt. Over Sør-Norge var det godt vær med strålende sol. Dermed tok flåten av bombefly turen mot Herøya.

Etter angrepet tok forsvarssjef Hansteen kontakt med generalløytnant Jacob L. Devers, som på dette tidspunktet var sjef for de amerikanske styrkene i Europa. Hansteen beklaget at norske myndigheter ikke var konsultert eller forespurt før bombingen av Herøya. Han fikk forsikringer om at det ikke skulle skje igjen. Leif Tronstad jobbet etter Herøya-bombingen iherdig for å unngå lignende bomberaid over Vemork, men ble igjen tatt på senga 16. november.

Kilder: "Norsk Hydro" av Kr. Anker Olsen, 1955; "Professor Tronstads krig" av Olav Njølstad, 2012; Tormod Christiansen; "Rjukanbanen" av Gary Payton og Trond Lepperød, 1995; TA, 24. juli 2013 (papir). Bildene til artikkelen og informasjonen om dem er framskaffet av Øyvind Sneltvedt og er hentet fra Facebook-sida "Porsgrunn før i tida". Bilde nummer 1 og bilde nummer 3 viser ødeleggelsene på Klevstrand, bilde nummer 2 viser bombeflyet som måtte nødlande i Sverige.


Fakta om bomberaid nummer 75 for Eighth Air Force hentet fra 8thafhs.org


(Eighth Air Force) VIII Bomber Command Mission Number 75: Three targets in Norway are attacked. This is Eighth's first mission to Norway and its longest (1,900 miles or 3,040 km round trip) to date.
1. 179 B-17's and 1 YB-40 are dispatched against the nitrate works at Heroya, Norway; 167 aircraft hit the target at 1317-1414 hours; they claim 9-2-0 Luftwaffe aircraft; 1 B-17 is lost and 53 are damaged; casualties are 3 WIA and 10 MIA. Work at the plant is disrupted for 3.5 months, and unfinished aluminum and magnesium plants are damaged and subsequently abandoned by the Germans.
2. 45 B-17's are dispatched against the port area at Trondheim; 41 hit the target; they claim 4-2-3 Luftwaffe aircraft; 1 B-17 is damaged beyond repair and 9 are damaged; casualties are 3 WIA.
3. 84 B-17's are dispatched against the port area at Bergen; they find 10/10 cloud cover and return to base with their bombs. Crews successfully experiment with a new assembly procedure for occasions when bad weather conditions prevent ascent in formation. Aircraft take off individually on instruments, proceed to a designated splasher beacon for group formation, and then along line of 3 splasher beacons for force assembly. The method works well and makes possible many future missions which might otherwise have been abandoned.
Les også:
Veteranen Norman Armbrust forteller om bombetokt med B-17 over Hanover i 1943 (Record Herald, juli 2013)
Oppdrag Herøya (National Museum of the US Air Force)
Da bombene regnet over Herøya (TA, 2009)
Da himmelen ble svart (TA, papirutgaven, 24. juli 2013)
1943: Første smak av kaldt metall (Hydro.com)
Lettmetallindustrien (Arkivverket)
Bombingen av Herøya (Digitalt Museum)
The story of "Georgia Rebel" (Pär Henningsson) 
Hedret de som falt da Herøya ble bombet (PD, 24. juli 2013) 
70 år siden Herøya-bombingen (NRK Østafjells)

Kommentarer

Populære innlegg

UNESCOs sekretariat innstiller på verdensarv for Rjukan og Notodden

Sol og blide fjes på jubileumscruise

Alt om verdensarvsøknaden