RjB

Bjørn Iversen, lokalhistoriker med skaperkraft, har et forslag om hvordan hydrogenfabrikkens nå forsvunne rørgater mellom Rjukan og Vemork kan gjenopplives. Les teksten hans her. Rørgata som brakte hydrogen og oksygen til fabrikkene nede på Rjukan var nesten fem kilometer lang. Vannstoffens historie skal fram i lyset igjen. Da er det også på tide å fortelle, og ikke minst vise, hvor omgitt Rjukans befolkning var av industrien. Ta for eksempel rørgata som brakte «vannstoffet» (hydrogenet) og «surstoffet» (oksygenet) til fabrikkene nede i byen. Den slynget seg fra Vemork, nedover langs riksveien, forbi bolighus og over tre hengebruer. Det var en nesten 5 kilometer lang «stålorm». Den sendte av gårde intet mindre enn 30.000 kubikkmeter per time med hydrogengass etter en ombygning og utvidelse på 1950-tallet. Først med tre store rør som brakte gass ned, og ett lite, som brakte kvelstoff (nitrogen) opp, for så å bli utvidet til fire store rør til siden. Kort fortalt vil jeg rekonstruere del...

  Historien og skjebnen til Storgata 22a på Rjukan Brannen i Storgata 22a på Rjukan natt til 1. nyttårsdag 2019 skulle bli spikeren i kista for konsertscenen og utestedet Rallarhuset. Nå når bygget er jevnet med jorda, har også et kulturminne etter Rjukans en gang så livlige frikirkemiljø forsvunnet. (Tekst Trond Lepperød, foto Bjørn Iversen) Dette var huset der metodistene på Rjukan hadde sitt gudshus fra rundt 1915. Huset var egentlig tenkt som kinolokale den gang, men metodistene fikk overta det straks det var ferdig, leser vi i et gammelt utklipp fra Rjukan Arbeiderblad 20. oktober 1962 under overskriften «Metodistkirken restaurert». 60-tallet var åpenbart en blomstrende tid for frikirkene i industribyen, for metodistkirken var bare én i rekken som hadde ombygget, restaurert og modernisert. Om restaureringen av Metodistkirken kunne lokalavisa kunne fortelle om snekkerarbeid utført av Olav Hagen, malerarbeid av malermester Thorud, elektrisk utstyr og belysning besørget av Tinn k...

Boka «Reisen med Rjukanbanen - gjennom krig og fred» forteller historien om den unike transportåren - fra etableringen til dagens status som verdensarv og museumsjernbane. Les om kampen om tungtvannet og senkingen av D/F Hydro i 1944 og om Rjukanbanens 80 år som livsnerve for Norsk Hydro. Dette er en historie om et lite stykke Norge i en blomstrende industrialder. Det handler om tog og ferjer som gikk natt og dag, lukta av varm smøreolje og diesel under dekk, karbonadesmørbrød i 2. klasse-salongen, tyttebærutflukter med mor, Farah Dibas Rjukan-besøk, sjokk-brevet fra generaldirektøren i 1963, nedbygging, kampen om vannkrafta og konsesjonssaken. Historien kunne ha sluttet da Hydro takket for seg og strømmen ble slått av i 1991, men banen fikk et nytt liv. Det handler om bevaring, verdensarvstatus, jakten på tungtvannsfat og en industri- og krigshistorie som bokstavelig talt graves fram igjen. Alt dette - og mer - får du i boka «Reisen med Rjukanbanen: Gjennom krig og fred» av Tro...

Tinnsjøen, februar 2019. Denne morgenavgangen søndag 20. februar 1944 skulle være en tur som alle andre. Før avgang lå ferja klar i leiet på Mæl med varme på kjelene nede i maskinrommet. Røyken fra skorsteinen var synlig i den kalde lufta. Gradestokken viste ni minusgrader. I skinnegangen på dekket var det denne dagen kjørt om bord elleve jernbanevogner; sju ammoniakktankvogner, to il- og reisegodsvogner og to vogner lastet med 39 fat kalilut. Passasjerene var i ferd med å finne sine plasser om bord. Det var 40 passasjerer og et mannskap på sju på denne overfarten til Tinnoset. Skipsfører var den erfarne Erling Sørensen. Les utdrag fra boka «Reisen med Rjukanbanen». Klokka 09.45 la D/F «Hydro» ut fra kai på Mæl. Blant passasjerene var det flere som hadde vært på besøk på Rjukan og nå skulle tilbake. Ekteparet Werner og Ingeborg Andersson bodde på Notodden, men var begge fra Rjukan. De hadde med seg datteren Unni-Lise på fire år. De to søstrene Bjørg og Reidun Karlsen fra Sk...

Den ene hadde en far som planla tungtvannsaksjonen og ga ordren om senking av ferja. Den andre hadde en far som var med og gjennomførte sabotasjen. Den tredje hadde en far som var passasjer om bord da sprengladningen gikk av på Tinnsjøen søndag 20. februar 1944. Stein Lier-Hansen, Leif Tronstad jr. og Torkjell Berulfsen på Bok & Blueshuset på Notodden. (Foto: Trond Lepperød) Denne uken, på dagen 75 år etter senkingen av jernbaneferja D/F «Hydro», sto Leif Tronstad jr, Stein Lier-Hansen og Torkjell Berulfsen på samme scene på Bok & Blueshuset på Notodden og delte sin betraktninger om fedrenes bedrifter med en fullsatt sal med tilhørere. Jeg var en av dem som var der og hørte på. Arrangementet var i regi av Norsk industriarbeidermuseum og verdensarvsenteret. Noen dager i forveien hadde jeg kjørt langs Tinnsjøen og stoppet ved Perskås der de overlevende ble tatt i land den gangen. Omtrent midtfjords, på 430 meters dyp, vet vi at jernbaneferja ligger den dag i dag som et skj...

Dampferjen «Ammonia» kan du fortsatt skue på Mæl. D/F «Hydro» ble senket for 75 år siden. (Foto: Trond Lepperød) 20. februar er det 75 år siden Rjukanbanens jernbaneferje D/F «Hydro» ble senket på Tinnsjøen med 40 passasjerer og et mannskap på sju om bord. 29 personer overlevde forliset, de andre omkom. Les også: Tre menn om fedrenes roller i 1944 Ferjesenkingen 20. februar 1944 var den siste i en rekke av aksjoner, planlagt og iverksatt fra London, for å hindre at tyskerne skulle få tungtvann fra Norsk Hydros fabrikker på Rjukan til sitt uranprosjekt. På alliert hold ville man gjøre alt for å hindre at nazistene seiret i kappløpet om et kjernefysisk våpen, selv om de allierte allerede på det tidspunktet hadde indikasjoner på at tyskerne var langt unna en atombombe. Historikerne har saumfart og fortsetter å saumfare alle sider rundt disse aksjonene som har fått en så sentral plass i fortellingen om krigen. 75-årsdagen for ferjesenkingen markeres onsdagen 20. februar med...