29.3.17

Ny bok fra Maana forlag: «Død mann ble tørst» og andre historier

Telemarksavisa 29. mars, faksimile.
Tidligere journalist Ottar Jakobsen vil underholde når han skriver. Det er «for mye traurige greier» der ute, sier han i et intervju med Telemarksavisa 29. mars.

Her kan du lese Anne-Lise Surtevjus intervju med Ottar i Telemarksavisa.

Jakobsen er bokaktuell med novellesamling på Maana forlag, «Historier om det som var».

Offisiell lansering er 11. april, men du kan allerede nå finne boka i hyllene hos Norli i Universitetsgata i Oslo, hos Bok og Media i Akersgata og hos Norli Arkaden i Skien. Det er en 192 siders pocketbok som holder leseren fanget.

Jakobsen byr på 30 korthistorier med titler som Nattsøsteren, Skyggen, Død mann ble tørst, Gamleveien, På sporet av Halvdan Svarte,  Elva, Hitler bar og Tinnsjøens hemmeligheter.

Tekstene tar tar leserne gjennom virkelige hendelser og rene røverhistorier, skriver Telemarksavisa og peker på et vidt geografisk og tidsmessig spenn: Fra Rjukan, Seljord og Skien til Hordaland via Kairo og videre til beretningen om Hitlers halvbror i Berlin, for å nevne noe.

At Ottar Jakobsen er en dreven skribent som vet hvordan han holder leseren i ånde, kommer klart fram i språk og form. «Historier om det som var» er ikke hans første bok, men det er første gang Jakobsen opptrer på Maana forlag og første gang forlaget gir seg i kast med skjønnlitteratur.

«Han skriver som om han satt rett overfor deg og fortalte historiene muntlig, enten det handler om jakten på en død venn eller ørretfiske i et bortgjemt vann.», heter det i TAs omtale.

TL

Klikk her for bestillingsskjema - Maana forlag

På plass i romanhylla hos Norli i Universitetsgata.


Ottar Jakobsen står bak Maana forlags første skjønnlitterære satsing, "Historier om det som var".

1.3.17

Slik skal tungtvannskjelleren bringes fram i lyset

Arkitekten fra Point AS presenterte skisseprosjektet, og fylkesordfører Sven Tore Løkslid overlot offisielt prosjektet til Norsk Industriarbeidermuseum og direktør Runar Lia. (Foto: Bjørn Iversen)
Tirsdag var det 74 år siden tungtvannssabotørene, ledet av den da 23 år gamle ålesunderen Joachim Rønneberg, klarte å ta seg frem til anlegget på Vemork natten mellom 27. og 28. februar 1943. I løpet av noen minutter var ladningene festet, og eksplosjonen som fulgte kort tid etter, ødela cellene som produserte tungtvannet.

Aksjonen var ikke den første og ikke den siste som ble rettet mot tungtvannsproduksjonen på Rjukan under tysk okkupasjon, men denne ble gjennomført uten at liv gikk tapt og uten at sabotørene behøvde å løsne et skudd.

Tirsdag inviterte Telemark fylkeskommune og Norsk Industriarbeidermuseum til pressekonferanse på Vemork for å fortelle om prosjektet «Jakten på tungtvannskjelleren – Hydrogenfabrikken på Vemork». Planen er at et nytt museumsbygg skal stå ferdig i 2018 og fortelle historien om hydrogenfabrikken og tungtvannsaksjonene.

«Jakten på tungtvannskjelleren», videopresentasjon fra Point Arkitektur:



Se medieomtale av begivenheten her:




Åstedet for Vemork-aksjonen, den ruvende hydrogenfabrikken på Vemork, ble revet i 1977, og kjelleren der sabotørene tok seg inn ble jevnet med jorda. På Vemork tirsdag kunne man vise fram tegningene for den nye bygningen som skal bygges rundt utgravningen av tungtvannskjelleren. Fylkesordfører, Sven Tore Løkslid, presenterte skisseprosjektet fra Point AS, og overlot offisielt prosjektet til Norsk Industriarbeidermuseum og direktør Runar Lia.

Slik så hydrogenfabrikken på Vemork ut. (Bjørn Iversens fotoarkiv)

Bjørn Iversen, mannen som først tok til orde for å grave ut tungtvannskjelleren, uttrykker skepsis til utformingen av det planlagte bygget, men kaller kunngjøringen tirsdag «en gledens dag for Rjukan» og sier «verdens kanskje mest berømte kjeller» har unike muligheter i formidlingsarbeidet og vil bli en større turistattraksjon på Rjukan enn solspeilet.

Til stede tirsdag var også historieformidler Tor Nicolaysen, som fortalte om tungtvannsaksjonene, og det ble vist et videointervju med Joachim Rønneberg. Intervjuet ble gjort da prosjektet ble presentert for Rønneberg i juli 2016. Rønneberg sier det er synd dette ikke ble gjort for lenge siden. For han er helt sikker på at dagens unge ønsker å lære om både krigen og om hva som skjedde på Vemork.


Slik så de ut, elektrolysørene der destillert vann ble spaltet i hydrogen og oksygen. (Bjørn Iversens fotoarkiv)


Det var i 1929 at Norsk Hydros hydrogenfabrikk på Vemork stod ferdig som et bokstavelig talt lysende symbol på selskapets videre storsatsing i Telemark etter overgangen til ammoniakkmetoden. Det ruvende betongbygget var på seks etasjer pluss sokkeletasje og loft. Her var det på det meste 288 Pechkranz-elektrolysører fordelt på seks etasjer. Disse ble forsynt med destillert vann for spalting til hydrogen (til ammoniakkproduksjonen) og oksygen. Spaltingen foregikk ved hjelp av likestrøm og med kalilut som elektrolytt. I 1933 gjorde Norsk Hydro forsøk som viste at det også skjedde en oppkontruering av tungtvann i elektrolytten, og i driftsåret 1934/35 var produksjonen av tungtvann i gang, «der som bekjendt foreløpig kun anvendes til videnskabelige eksperimenter», som det het i årsberetningen den gangen. Fem år senere var dragkampen om tungtvannet i full gang som en del av våpenkappløpet mot et kjernefysisk våpen, og på alliert hold satset man som kjent alt på å vinne - og å stoppe tyskernes muligheter til å få i gang en uranreaktor. Det var her Rønneberg og hans gjeng kom inn i bildet som en del av den allierte krigføringen bak fiendens linjer for å stoppe tyskerne. Vemork skulle bli kjent som åsted for en av 2. verdenskrigs mest omtalte sabotasjeaksjoner. Rett foran nesa på tyskerne klarte de å ta seg inn til høykonsentrasjonsanlegget for tungtvann i kjelleretasjen på hydrogenfabrikken og sprenge den.


Joachim Rønneberg og Jens Anton Poulsson på Vemork i 1991. (Foto: Trond Lepperød)

Joachim Rønneberg har tidligere uttalt at han skulle ønske at hydrogenfabrikken kunne bli synliggjort for besøkende på Rjukan. Fylkeskommunen sier de ser på hydrogenfabrikken som et kulturminne med lokal, nasjonal og internasjonal verdi.

Trond Lepperød, Oslo











22.1.17

Rjukan Arbeiderblad: - Boka kaster nytt lys over anleggstida på Rjukan

Faksimile fra Rjukan Arbeiderblad, 21. januar 2017.

Rjukan Arbeiderblad og journalist Egil Stensrud har ryddet plass for et velskrevet intervju med historiker og forfatter Joar Tranøy og en fin omtale av hans nye bok, “Slusk og syndikalister” (RA, lørdag 21. januar).

Tranøy finner gull når han graver. Politirapporter og anmeldelsesprotokoller i Statsarkivet på Kongsberg er én av mange kilder han bruker for å trenge bak fasaden og mytene om fagforeningskampen på Rjukan tidlig på 1900-tallet. “Boka kaster nytt lys over anleggstida på Rjukan”, heter det i RAs omtale.


Forfatter Joar Tranøy er aktuell med ny Rjukan-bok.

Tranøy forteller i intervjuet hvordan bokprosjektet startet: Han hadde hørt historiene fra anleggstida, før boforhold og sanitære forhold var på plass og før ordensmakt og myndigheter hadde ressursene til å håndtere invasjonen av arbeidsfolk og lykkejegere. På Rjukan var omfanget av bøter like stort som i Trondheim, Norges tredje største by. Det var gauking (ulovlig brennevinssalg), fyll, nevekamper og prostitusjon. Det var på vei inn i dette materialet at Tranøy støtte på syndikalistene, fagbevegelsens “enfants terribles”.

Carl O. Tangen, Ephraim Rubinstein, Ludvig B. Aas og Johan Emil Johansson Ringstrøm er noen av de vi møter i boka. Av myndigheter og arbeidsgivere ble syndikalistene oppfattet som farlige bråkmakere. Mens moderate sosialdemokrater trodde på forhandlinger som middel til å oppnå bedre lønn og arbeidsvilkår, trodde syndikalistene på direkte aksjon, generalstreik og et nådestøt mot kapitalismen.

Tranøy viser i “Slusk og syndikalister” hvem syndikalistene var, hvordan de ble oppfattet i samtiden og hvordan denne ideologiske bølgen spredte frykt langt inn i storting og regjering og hvilke mottiltak myndigheter og andre deler av arbeiderbevegelsen satte inn.


TL


Joar Tranøy (f. 1954) er historiker, kriminolog og psykolog med flere bøker bak seg. Han har blant annet skrevet bøker om psykologien, psykiatrien, barnevern, sosialhistorie og kriminologi. Dette er hans andre bok på Maana forlag. Den første, “Oppvekst i samhold og konflikt” om barndom og ungdom på Rjukan i 1930- og 1940-årene kom i 2007. Boka er gitt ut med støtte fra Det faglitterære fond.


Joar Tranøy:

Slusk og syndikalister

Syndikalistisk opposisjon på Rjukan i anleggstida

15×23 cm, 132 sider

Softcover

ISBN 978-82-993549-7-4 (trykt utgave)

Kr 198,-

Boka kan kjøpes på Rjukan Libris og direkte fra Maana forlag ANS.

31.12.16

Mannheimen fra 1916 fikk store skader i brannen


70 personer og tolv nabohus ble evakuert da det brøt ut kraftig brann på asylmottaket på Mannheimen på Rjukan sent fredag kveld. Bygget som står på Unescos verdensarvliste fikk store skader etter brannen, skriver Telemarksavisa.

Bildene vi viser her er tatt av Bjørn Iversen.

Slukningsarbeidet var vanskelig på grunn av kraftig vind og gnistregn fra brannen.

Den verneverdige bygningen fikk store skader i fjerde etasje og på taket. Brannvesenet måtte rekvirere stigebil fra Kongsberg for å nå opp til brannen.

To personer som bodde på mottaket var syke fra før og er lagt inn på Rjukan sykehus, opplyser politiets operasjonsleder Vidar Aaltvedt til avisa.

Bygningen, som kalles Mandheimen eller Mannheimen, ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i fjor sommer, og i januar skulle arbeidet med å renovere bygningen starte.

Slik så Mandheimen ut i 1919 - klikk for bilde på Digitalt Museum

Mandheimen ble oppført som hybelhus for ugifte arbeidere i 1916 og arkitekt var Harald Aars, kan vi lese i Per Berntsens bok "Rjukan-Notodden Verdensarv". Hydro solgte bygningen til Tinn kommune i 1924, som etter hvert tok den i bruk som pleie- og aldershjem. En stund holdt også Husmorskolen til i 1. etasje. De siste årene har Mandheimen vært brukt som asylmottak.






Se verdensarvkoordinator Øystein Haugan kommentere brannen på Radio Rjukans video:



16.12.16

Om 17. mai-slaget på Rjukan i 1914 og andre tumulter i ny bok om syndikalismen

Rjukan i 1914, mens 1. verdenskrig er i gang ute i Europa: Norsk Hydro har året før tatt beslutningen om å bygge nytt kraftverk og nye fabrikker og doble produksjonskapasiteten. Anleggsarbeidet er i full gang. Det graves, sprenges og kjøres vekk masse. Det settes opp forskalinger og det støpes. Det mures og snekres. Et stort antall anleggsarbeidere er i sving, samtidig med at arbeiderne på fabrikkene fra første byggetrinn stempler inn og produserer for fullt.


Som en reaksjon på en antimilitaristisk bølge i hele arbeiderbevegelsen, har  Justisdepartementet våren 1914 innført forbud mot bruk av symbolet det brukne gevær. Sensurvedtaket provoserer, og arbeiderne på Rjukan er blant dem som trosset forbudet og går i 1. mai-tog med det brukne gevær på sin fane.




Ungsosialistene marsjerer i toget med sin fane der teksten lyder “Ned med tronen, alteret og pengevældet”. Rjukans borgerstand ber politimesteren ta affære, og i den borgerlige avisen “Rjukan” skriver man om “ungdommelig skraal” og håper at det hele skal gå over av seg selv. Men 17. mai går 1500 arbeidere i tog med antimilitaristiske merker og faner. Like mange står langs ruten. De blir møtt av høyreorienterte borgere og Forsvarsforeningens medlemmer som bærer merket “Jeg vil verge mitt land”.

Det må bli bråk. Basketaket som oppstår fører til to konstabler får så hard medfart at de må slutte i tjenesten. 17 personer blir arrestert. 16 personer blir siktet for å ha deltatt i opptøyene. De fleste av de arresterte er unge ugifte menn i alderen 23 -30 år, hvorav fire svensker og en danske. De fleste er arbeidere ved Hydro, unntatt en som er vognmann på Rjukanbanen og en arbeidsledig. En av de arresterte, Thorbjørn Mørkved fra Romerike er aktiv ungsosialist. Seks år senere emigrerer han til Canada. En annen er Jens Solli, formann for Saaheims Ungsosialistiske forening. Han deltar på LO-kongressen i 1920 og taler der syndikalismens sak: “Vi syndikalister er ogsaa revolutionære, men vi ser revolutionen som noget mer end et statskup, som et rollebytte av personer”. I 1914 blir han altså arrestert. Situasjonen på Rjukan er så spent etter det som fikk navnet 17. mai-slaget at politimesteren ber om forsterkninger fra hovedstaden. Hvordan det går kan du lese om i Joar Tranøys bok “Slusk og syndikalister”, som nå er i produksjonen og vil være i handelen like før jul.

Innhold "Slusk og syndikalister":
  • Forord
  • Kapittel 1: Syndikalisme og fagopposisjon
  • Kapittel 2: Fødselshjelpere for syndikalismen
  • Kapittel 3: Kampen mot reformismen
  • Kapittel 4: Fremmedloven og utvisninger
  • Kapittel 5: Sluskens kultur
  • Kapittel 6: Mer enn bare renhårig slusk
  • Kapittel 7: Avslutning
  • Noter
  • Kilder
  • Litteratur

Joar Tranøy (f. 1954) er historiker, kriminolog og psykolog med flere bøker bak seg. Han har blant annet skrevet bøker om psykologien, psykiatrien, barnevern, sosialhistorie og kriminologi. Dette er hans andre bok på Maana forlag. Den første, “Oppvekst i samhold og konflikt” om barndom og ungdom på Rjukan i 1930- og 1940-årene kom i 2007. Boka er gitt ut med støtte fra Det faglitterære fond.




Joar Tranøy:
Slusk og syndikalister
Syndikalistisk opposisjon på Rjukan i anleggstida
15×23 cm, 132 sider
Softcover
ISBN 978-82-993549-7-4 (trykt utgave)



1.12.16

Byggeskikkpris til Kallekiosken


To ildsjeler fikk tirsdag velfortjent heder fra Tinn kommune. Da troppet ordfører og kultur- og oppvekstutvalget opp i Kallekiosken i Bjørkhaugbakken med en overraskelse.

Tim Tomter og Rune Bråthen får Tinn kommunes byggeskikkpris for sin restaurering av Kallekiosken. Prisen består av kunstdiplom laget av Liv Solberg Andersen, plakett og en gavesjekk på 10.000 kroner.

Se også omtale av saken på Radio Rjukan


De som bor i Vestfjorddalen eller har svingt innom Rjukan i det siste kan neppe ha unngått å legge merke til at den gamle kiosken har fått et nytt liv og framstår som et lite smilehull i bybildet og et nostalgisk utstillingsvindu for den som vil kaste et blikk bakover i tid. På Rjukan var Kallekiosken et begrep, men den var ikke den eneste, og rundt om i landet har det vært mange "kallekiosker" før andre tok over dette markedet. Det var et naturlig sted å svinge innom for aviser, ukeblader, tobakk eller søtsaker, et sted der du troppet opp med klingende mynt eller en krøllete seddel og var på hils med innehaveren. På Rjukan er det tatt små og store grep etter at Tinn og Notodden kommuner rykket inn på UNESCOs verdensarvliste i fjor. Restaureringen av Kallekiosken har foregått på sidelinjen av dette, som et lite og privat initiativ. Bygget står ikke på lista over det som er definert som verneverdig, men prisen er kommunepolitikernes og lokalsamfunnets anerkjennelse til de som tok grep for egen regning og viste oss at også detaljene teller.

T

(Alle foto: Bjørn Iversen)

Se også: Retrokiosken på Rjukan vekker minner


15.10.16

VIDEO: Bli med om bord i en dampdrevet jernbaneferge fra 1952



En dampdrevet jernbaneferge på en innsjø. Lyder det kjent? Denne gangen inviterer jeg dere med på en avstikker, bort fra Telemark og Norge og over Atlanteren til Nord-Amerika og de store sjøene, The Great Lakes,  som mange norske sjøfolk kjenner fra den gamle trampfarten.


Norsk-amerikanske Gary Payton, som bor på Rjukan og er levende interessert i jernbanehistorie, kom nylig tilbake fra et besøk i Chicago der han tok en avstikker opp til Ludington med billett over Lake Michigan til Manitowoc i Wisconsin. På denne fire timer lange overfarten  går nemlig gamle S.S. «Badger» i rute, en kullfyrt dampferge, opprinnelig jernbaneferge, fra 1952.



«Badger» er litt av et skue, den største passasjerferga i rute på Great Lakes i dag. Lengden er på 410 fot (125 meter), så den ruver godt sammenlignet med vår egen dampdrevne jernbaneferge på Tinnsjøen, D/F «Ammonia» på 230 fot og også M/F «Storegut» på 287 fot. Dette skiller forresten bare fire år på «Badger» og «Storegut», sistnevnte ble sjøsatt i 1956.

Vitale mål for S.S. «Badger» er ellers bredde på 59 fot, høyde på 106 fot (30 meter) og 6650 tonn displacement. Framdriftsmaskineriet er to Skinner Unaflow firesylindrete maskiner. Ferga har kapasitet til å ta 600 passasjerer og 180 biler busser eller lastebiler. Hvert år gjør den rundt 450 turer over Lake Michigan og er et levende minnesmerke om gammel ingeniørkunst og teknologi. Mer om skipet på ssbadger.com.

Takk til Gary for flott video!