75 år siden bombingen på Vemork: – Det var så skremmende
 |
Tor Nicolaysen og Aud Inger Welta på Vemork i 2013. (Foto: Trond Lepperød)
|
En øyevitnebeskrivelse og et tilbakeblikk på bombingen av Vemork 16. november 1943
- Akkurat inn der kom disse flyene. Det bildet ser jeg den dag i dag. Det var så spesielt. Så hadde vi jo hørt mye om bombing og sånn, men jeg tenkte ikke over det før bombene falt at det var hit de skulle.Det var Aud Inger Welta som for fem år siden uttalte dette mens hun pekte og forklarte om minnene fra bombingen av Vemork 16. november 1943. Bombingen ble gjennomført av den amerikanske hærens flystyrke og deres Eighth Air Force, som fløy fra basen i Norfolk i England. 176 bombefly nådde fram til Rjukan, der hovedmålet var å ramme tungtvannsproduksjonen og hydrogenfabrikken på Vemork.
(Du kan lese om bomberaidet, hvordan og hvorfor det ble gjennomført og om de som omkom i kapittel 4 i Maana forlags nye bok, «Reisen med Rjukanbanen: Gjennom krig og fred»).
Tor Nicolaysen og jeg samtalte med Aud Inger Welta i kafeen på industriarbeidermuseet denne dagen for fem år siden. Hun gikk bort i 2017, 94 år gammel. Dagen for vårt møte i 2013 var nettopp 16. november. Hun hadde deltatt i 70-årsmarkeringen for bombingen og kransenedleggelsen ved minnesteinen i bakken litt nedenfor museet og kraftstasjonen. Det var her det lå, tilfluktsrommet som ble truffet av en av bombene. Alle som var der – 20 menn, kvinner og barn – ble drept. De var alle sivile. (Totalt døde 21 personer. Torkjell Bergstuen fra Tuddal var nummer 21. Han drev med hogst i Gausdalen. Han ble truffet av en bombesplint og døde samme dag av skadene på Rjukan sykehus). De som var i tilfluktsrommet på Vemork hadde boliger nær kraftstasjonen og hydrogenfabrikken der. De gjorde som de hadde fått beskjed om da flyalarmen gikk.
Aud Inger og hennes familie bodde også i et hus på Vemork den gangen. Tilfeldighetene gjorde at denne familien slapp unna. Foreldrene var Thorolf og Gudrun Pedersen, og Aud Inger hadde fire søsken. Moren, faren og Aud Ingers yngre bror – han var 18 år den gangen – befant seg alle på Vemork-siden da bombeangrepet kom. Aud Inger var på Våer, på den andre siden av juvet. Der jobbet hun i en butikk. Moren hennes var hjemme i huset, men kom seg ikke avgårde til tilfluktsrommet. Det reddet henne. De som søkte tilflukt i hydrogenfabrikken på Vemork – målet for bomberaidet – var paradoksalt nok bedre beskyttet. Det høye bygget av stål og betong ble truffet, og de som var der merket bombingen godt, men de slapp fra det med livet i behold.
Aud Inger Welta husket ikke alle detaljene fra denne grufulle dagen da jeg snakket med henne, men det hun husket sto klart og sterkt for henne. Uten store ord og fakter klarte hun å formidle den lammende følelsen av skrekk hun må ha følt da hun forsto hva som ville skje. På mitt spørsmål om hvilket minne som sto klarest for henne, 70 år etter, svarte hun at det var synet av flyene som kom og bombene som falt.
– Det var så skremmende. Det sitter her, sa hun og løftet en hånd opp til brystet.
Etter bombingen, da hun og familien var evakuert til byen, fikk hun høre om de som var drept i bomberommet. Flere av dem var folk hun kjente og visste hvem var. Det var en uvirkelig beskjed å få, husket hun.
– Hvis det hadde vært om kvelden eller natta, så hadde vi gått inn der alle sammen, vil jeg tro, sa hun til oss i 2013.
Av Trond Lepperød
Oslo, 15. november 2018
Det holdes en minnemarkering på Vemork 16. november 2018. Du finner informasjon på museets hjemmeside.
Se bilder fra Vemork etter bomberaidet på Digitalt museum/Norsk industriarbeidermuseum:
 |
Flere av dem som mistet livet under bomberaidet i 1943 er gravlagt på Rjukan kirkegård. (Foto: Bjørn Iversen)
|
Kommentarer